The Ride of My Life

Okey, egentlig vil jeg ikke legge ut irritasjoner på bloggen, men ett sted må jeg jo få ut frustrasjonen, ikke sant?
Jeg er sint. Jeg er lei meg. Jeg er irritert. Regler er helt ok, jeg skjønner at man må ha regler og jeg gjør faktisk det jeg kan for å overholde dem. Men det er en regel jeg ikke klarer å fordøye. Det har nesten kommet til det punktet at jeg føler at den ødelegger min amerikanske opplevelse.

Regel: The exchange student is not allowed to drive with a driver who is under 25 years old.

Så enkelt er det. Hadde dette vært i Norge - null stress! Men her er jeg er nå er kjøring en stor del av kulturen. Menneskene på min alder elsker å kjøre! De kjører for å besøke venner, for å ta en is, for å shoppe eller rett og slett for å cruise rundt. Ja, mine vertsforeldre sier de vil kjøre meg hvor som helst. Men likevel, det er ikke det samme. Hva skal jeg gjøre, når folk jeg henger med bestemmer seg for å stikke å ta en kaffe? Ringe vertsmor å få henne til å forfølge dem? Be henne hente meg 15 minutter senere når kaffen er ferdigdrukket, og få henne til å kjøre meg til neste stopp? Mulig dette er en fillesak, men faktisk, det er ikke morsomt å se alle (inkludert andre utvekslingsstudenter) hoppe inn i trucker for å få ride home, mens jeg venter på min trygge over-25-sjåfør. Føler at jeg går glipp av deler av det sosiale og jeg vil jo ikke plage vettet at vertforeldrene mine heller.

Det er jo en historie bak dette, da. For to år siden ble en brasiliask utvekslingsstudent drept i en bilulykke her i område. Forsikringsselskapet blir nå saksøkt for jeg-veit-ikke-hva. De vil jo ikke at det skal skje igjen. Jeg hører hele tiden at "Det er for din egen sikkerhet", men jeg lurer egentlig på om det rett å slett er fordi forsikringsselskapet vil ha pengene sine.

Super-car eller ikke, I'm going home with my guardian.