The Ride of My Life

Jeg har ingen anelse over hvor mye jeg brukte i måneden, og er ikke sikkert på om jeg har noe ønske om å vite det heller. Klart det går penger?! På EFs hjemmesider står det hvor mye de anbefaler studenter å ha med, og i tillegg så kjenner man vel seg selv godt nok til å vite litt om hvor mye man trenger/ønsker å bruke. Selv sparte jeg ikke på penger, jeg ble med på det som skjedde for å få mest ut av året mitt. Varer og produkter er generelt billigere i USA, så jeg brukte ikke veldig mye på verken sminke eller mat. Var jeg ute og spiste med verstforeldrene mine betalte de, og om jeg var ute med venner kostet ikke maten mer enn at jeg kunne koste det på meg i ny og ne. Betalte for øvrig 1 dollar til skolen om dagen for lunsj! Da kunne jeg fråtse i det jeg ville. Etter min erfaring går det alltid penger på klær, men dette er også billigere i USA. Altså: vet ikke hvor mye jeg brukte, men brukte så mye som skulle til for å ha det fantastiske året jeg hadde!

Også sitter jeg her med sykelig dårlig samvittighet igjen, da. Vips så forduftet jeg fra bloggens overflate igjen! Nuvel, jeg har i alle fall 17 dager unnskyldning, om dere skjønner hva jeg mener. Har for øvrig store planer om å være kjempeflink til å svare på alle spørsmålene, så får vi se om dere blir fornøyde eller ei.

Det er mange som lurer på ting rundt EF som organisasjon. Det er kanskje det området jeg har minst peiling på, så da starter jeg med det. Logisk.

Hvilke kulturer kan jeg møte ved å reise med EF? Er organisasjonen så dårlig som mange skal ha det til? Leser hele tiden fæle historier?

EF sender studenter til alle ender og kanter av verden! Det er altså mulig å treffe på alt fra kinesisk bykultur i Bejing, til eldgamle afrikanske tradisjoner i Sør Afrika eller britisk klasse i London. Også er det jo uendelig med subkulturer innenfor der igjen da. Altså er det mulig å støte borti ganske mye forskjellig, og da ofte uforutsette kulturer. Men det er vel i bunn og grunn det som er moro også, da? Og angående O'storestygge EF ? jeg kan også nevne mange fæle skrekkhistorier fra EF-studenter. Dette har jeg imidlertid tatt for meg før, og det kan leses HER.

Var det noen ting ved EF du var misfornøyd med? Sånn bortsett fra den rare bilregelen.

Nei, det var det ikke. Bilregelproblemet (som til alles informasjon ble løst med tiden) du refererer til var heller ikke i regi av EF, men av underorganisasjonen IntoEd som passet på meg i USA. Selv om det ikke var noe jeg var misfornøyd med var det en ting jeg stusset litt på. Før man reiser på utveksling får man alle slags mulige lovord om sikkerhetsverket fra alle slags kanaler. For eksempel lover EF at alle potensielle familier og hjem vil bli forhåndssjekket av en områdsrepresentant. Dette skjedde ikke med meg, siden jeg allerede var kommet til familien min da områdsrepresentanten for første gang kom på besøk! Det skal jo sies at dette overhodet ikke ble til noe problem for meg, men det er jo et tegn på litt svikt i systemet, kanskje?

Vil du anbefale oss andre å dra med EF eller tror du kanskje STS eller noe annet er bedre?...

Det blir litt vanskelig for meg å anbefale noe som helst, siden jeg kun har benyttet meg av EF. Har på ingen måte noen å sammenligne det med, men jeg har heller ingen grunn til ikke å anbefale EF. De er og blir de største innen utveksling, og det må jo ligge noe i det? Jeg refererer igjen til første link i denne posten, der ser du hvor jeg står!

...og får man bestemme område selv hvis man drar med EF?

Selv om nesten alle i USA kalte meg Anna, ble jeg også gitt kallenavn som feks. Fes og Norway. Jeg ble liksom vandt til å bli presentert som " my exchange student" eller " She is from Norway, her name is Anna". Det var liksom fasaden min det - utvekslingsstudenten, det var meg. Det er litt digg å være tilbake i Norge, hvor jeg bare er Anna. Ikke noe mer fiksfaks, ikke noen "tittel" som kommer i veien for hvem jeg eeegentlig er.

Ja, selvsagt er det litt digg være kjent for å være utvekslingsstudenten! Litt spesialbehandling får man jo, og man blir med ett en smule mer interessant. Men selv om omtrent alle er utrolig hyggelige og imøtekommende er det også noen som tror at utvekslingsstudenter er dumme. Noen tar seg til og med den frihet å snakke om oss - tydelig og høyt nok til at vi kan høre. Jeg vet ikke om de er sosialt tilbakestående eller usansynlig frekke, men slike personer finnes også. Som om vi som utlendinger ikke forstår, eller at vi ikke er personer, bare foreigners.

Det er ikke for ingenting at en av mine favorittquoter fra USA er "It's so cool. You guys (exchange students) actually have personalities!" Som om det var noen overraskelse liksom. Suprise, i'm a real person. Det er så teit at noen faktisk ser på oss som "the norwegian one" og "the Italian one" istedet for "Anna" og "Pablo". Så klart de synes det er spennende med mennesker som kommer "utenifra", men ærlig talt...

Men nå er jeg tilbake i gamle vaner. Jeg lever det samme livet som jeg har gjort i 17 år av mitt liv. Jeg er med mennesker som kjenner meg kanskje bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg er ikke lenger utvekslingsstudent. Ikke teknisk sett i alle fall. I dag har denne samme gamle jenta (med noe mer livserfaring) ligget på verandaen i solsteika, vært Flink Pike å jobbet og gjort andre viktige ting som å se på King of Queens og bokstavelig talt hengt på facebook. Ah, livet er herlig.

Er jeg forresten den eneste som synes at SommerNorger er heeerlig?

Dere bestemmer, del 6 (?)

Okey, her er et spørsmål jeg fikk for veldig (veldig, veldig) lenge siden; "Kan du ikke skrive om hva som har vært ekstra bra og ekstra dårlig? Hva som har vært vanskelig mht skolen og familien, og hva som var vanskeligest å venne seg til?"

Det er litt vanskelig å skrive om dette, fordi jeg har så utrolig mye på hjertet - eller i hodet om du vil. Det var ekstra bra at jeg fikk en fenomenal vertsfamilie, det var ekstra bra at jeg møtte mange supre utvekslingsstudenter og enda flere fantastiske amerikanske ungdom. Jeg var utrolig heldig med året mitt; sted, mennesker - alt! Likevel tror jeg at det som var ekstra, ekstra bra med mitt år var innstillingen min til året. Eller, det var kanskje dette som gjorde året mitt ekstra bra. Jeg tror jeg har skrevet litt rundt om dette tidligere, men alt blir faktisk mye brede om man lar være å surmule om det!

Og nå skal jeg advare kommende utvekslingsstudenter litt - fordi, hold dere fast - året er faktisk ikke en dans på roser.  Og det er ikke til å skyve under en stol at man forventer mye av året sitt. Helt fra søknadsprosessen får man vite at man skal legge ut på "The year of your life" og når man har laaaang tid til avreise har man lang tid til å tenke, reflektere bygge opp håp og lage forventinger. Man leser om andre som har hatt sine livs beste måneder og selvfølgelig forventer man seg det samme selv. Det som er, er at ingenting av  "utvekslingssårets skyggesider" legges frem av utvekslingsorganisasjoner, og heller ikke av bloggere. Er det kanskje sånn at det er "flaut" å ikke ha et superdupert år fordi "alle" andre går gjennom de 10 månedene i lykkerus og suksess? Jeg tror mange legger frem om året sitt som om det er perfekt fordi det forventes, og det er liksom det som er standaren. Jeg sier ikke at folk går rundt å ljuger om året sitt, men at mange kanskje unngår å nevne og snakke om de ikke fullt så herlige opplevelsene. Rett på meg om du tror jeg har feil!

Av erfaring vil jeg si at utveksling er fantastisk. Og her i bloggen har jeg lagt ut nok materiale til at alle bør skjønne hvorfor. Men selvfølgelig er ting sensurert - jeg har ikke lagt ut om alle tanker, hendelser og følelser. Jeg har sensurert for min egen del, og for andres del. Selv om det er mye egosime fra min side her på bloggen, er det jo helt klart at i mitt virkelige liv dreier ikke alt seg om meg. Man må ta hensyn til andre, for det er rett og slett sånn ting fungerer. Spesielt når man lever i en anderledes familie i et anderledes land er det klart at man møter på utfordringer man ikke er vandt til. En helt annen måte å leve livet på. Ikke nødvendigvis feil - men heller anderledes. Jeg kan nesten ikke si hva som var ekstra dårlig med året mitt, fordi det kan oppfattes som hån mot andre studenter som fikk drømmen knust da de kom over til statene. Alle har ikke et fantastisk år, trist, men sant. Om jeg likevel må skrive noe kan jeg jo trekke frem noe jeg har snakket om flere ganger før, og som jeg egentlig har lagt bak meg. Det faktum at jeg ikke fikk lov å kjøre i bil med vennene mine satte liksom litt stopper for en del moro. Da jeg tok saken i egne hender falt brikkene på plass, og ting ble med ett mye bedre! Fillsak sier du, viktig mener jeg.

Mht skolen hadde jeg ikke mye vanskeligheter. Det var ganske hardt å holde seg våken, but thats about it. Da andre semester startet var det også ganske vanskelig å se at alle mine venner hadde 2 eller 3 dagers skoleuke, mens jeg måtte dra meg opp om morran hver eneste dag. Man får alltid særbehandling som utvekslingsstudent - men ikke alltid på den gode måten. Med familien hadde jeg det ekstremt bra, men selvfølgelig var det ikke bare fantastisk hele tiden. Sånn er det vel å være i en familie, og i alle fall en som er helt anderldes fra ens biologiske.  Noen ganger var det vanskelig å godta at ting fungerte som det gjorde, men jeg skjønte jo fort at det var sånn det var og skulle være. Sånn i bunn og grunn er det liksom ikke mye man ikke kan venne seg til.

Har du en mening eller noen spørsmål angående dette? Kjør på i kommentarfeltet.