Tid og sted

I've a feeling we're not in Kansas anymore er en quote jeg hører til stadighet. Og den passer i grunn meg perfekt, siden jeg føler litt på at jeg faktisk ikke er i Kansas lenger. Har fått en del spørsmål om hvor jeg bodde, hvilke steder jeg besøkte og diverse, så nå skal dere høre.

Hvor var du?

Jeg ble plassert i Derby, Kansas. (Ca. midt på kartet av USA) Litt sånn i suburben til den største byen i delstaten. Et lite sted i full vekst ? plassen utviklet seg til og med mye mens jeg var der. Tør ikke tenke på hvordan det ser ut neste gang jeg kommer dit. Jeg var altså i denne byen, som først bare var 5 bokstaver på et hvitt skjema, men som jeg nå regner som mitt andre hjem.





Lurer litt på hva du synes om Kansas? Og Derby?

Det er mulig Kansas ikke er den aller mest interessante staten i det svært variable landskapet i USA. Men jeg elsker Kansas. Savner flatt terreng, vinden, det vekslende været, the kansans. Alt sammen rett og slett! Det er ikke noe veldig spesielt ved Derby sånn i utgangspunktet. To hovedveier som møtes i ett kryss, en diger high school, noen butikker, en flunkende ny football field og slikt som hører med. Det er alt jeg opplevde og alle jeg møtte som gjør at Derby har en helt spesiell plass i hjertet mitt ? ikke arkitekturen eller historien. Sånn vil nok alle andre føle det for sin ?home town? også!

Hvor lenge var du der?

Jeg var i USA i 10 korte måneder ? slik som utvekslingsstudenter flest er. Ankom ca. den 1. august og landet på Gardermoen igjen den 26. mai (tror jeg?).

Har du vært på besøk hos vertsfamilien din siden du kom hjem?

Nei, det har jeg ikke. Selv om jeg til tider har hatt mest lyst til å hoppe på første og beste fly for å besøke dem. Det har bare et drøyt år, som er veldig lenge når jeg tenker over det, og det har i aller høyeste grad vært et hektisk og innholdsrikt år. Det er jo ikke bare å ta en svipptur, og jeg vil gjerne tilbringe en del tid der når jeg først reiser. Tid og penger er mangelvare, men håper jeg får besøkt dem om ikke så altfor lenge! Synes det begynner å bli på tide snart :)

Hvilke steder i USA anbefaler du å besøke?

Wow. Jeg har jo ikke akkurat reist USA på langs og tvers, så dette kan bli noe diffust. Jeg er sikker på at det finnes tusener av steder i USA som det er verdt å besøke. Østkyst, Vestkyst, nordstater, sørstater, byer, fosser, fjell, attraksjoner, blablabla. Selv har jeg to steder som jeg har vært selv som jeg virkelig vil anbefale andre å se: Hawaii og San Antonio, Texas. Det er to steder jeg personlig har kost meg til det ytterste!  Ellers tror jeg Ola og Kari Nordmann vil finne det meste i USA spennende. Besøk en high school i ghettoen, dra på basketballkamp eller i matbutikken. Det enkle er ofte det beste, og det er jo der man ser hva USA virkelig har å by på!



 

Bilde nr. 1: Honolulu, Hawaii
Bilde nr. 2: San Antonio, Texas

 

Money, money, money...

Eksamensperiode er egentlig ganske chill ? i alle fall når man ikke selv har eksamen og ingenting å lese på. Da er det deilig at sola skinner og det er sommer på jorda! Vi fortsetter på spørsmålene. Litt mer sånn praktiske ting. Here goes:

Dekket beløpet du betalte til EF tur/retur flyreise?

Ja, EF står for flyreisene ? så alt er inkludert i prisen. Dvs. hvis du klarer å rekke flyene, og ikke må endre på rutene. Kremt.

Var du på Camp, før du startet året? Hvis ikke, følte du at det ble en brå start når du kom til familien?

Det var meningen at jeg skulle på camp, men så glemte jeg å melde meg på. Høhø. Jeg fikk likevel muligheten til en sen påmelding, men da fikk jeg vite at de ikke anbefalte meg det fordi skolen min begynte ganske tidlig. Jeg dro dermed direkte til familien, og fikk en del tid med dem før skolen begynte. Det var ideelt, og det ga meg tid til å venne meg til ting før skole osv startet! Jeg tviler dog ikke på at camp er en fantastisk start på året!

Hvor mye fikk du i stipend hos statens lånekasse?

Statens lånekasse lover ut et stipend på maks. 40.000 til alle utvekslingsstudenter. Hvor mye du får kommer litt an på hvor du havner og sånn, tror jeg. For min egen del opplevde jeg at Lånekassen overgikk seg selv og slengte på noen tusen ekstra ? altså er ikke 40.000 maksimum;)

Hvor mye ringte du hjem? Ble telefonregningen veldig dyr?

Egentlig ringte jeg veldig sjelden hjem! Ingen fast ringerutine på meg hver søndag, nei. Og jeg synes egentlig at det var veldig greit. Tror det er sunt å ikke ha altfor mye kontakt med de hjemme, dessuten skjer det jo så mye hele tiden! Ble mye enveiskommunikasjon gjennom bloggen. Hehe. Men selvfølgelig, jeg snakket jo med folk i moderlandet. Vertsfamilien min hadde et telefonabonnement som ga veldig billige (relativt sett altså) samtaler i utlandet, så jeg benyttet meg litt av det. Ellers er skype.com redningen! Trenger jo ikke telefon når man har nett (hvis mennesker gidder å laste det ned, da?).

Hvor mange penger brukte du i måneden? Og hvor mye brukte du på de forskjellige tingene (som sminke, klær, mat osv.)


Jeg har ingen anelse over hvor mye jeg brukte i måneden, og er ikke sikkert på om jeg har noe ønske om å vite det heller. Klart det går penger?! På EFs hjemmesider står det hvor mye de anbefaler studenter å ha med, og i tillegg så kjenner man vel seg selv godt nok til å vite litt om hvor mye man trenger/ønsker å bruke. Selv sparte jeg ikke på penger, jeg ble med på det som skjedde for å få mest ut av året mitt. Varer og produkter er generelt billigere i USA, så jeg brukte ikke veldig mye på verken sminke eller mat. Var jeg ute og spiste med verstforeldrene mine betalte de, og om jeg var ute med venner kostet ikke maten mer enn at jeg kunne koste det på meg i ny og ne. Betalte for øvrig 1 dollar til skolen om dagen for lunsj! Da kunne jeg fråtse i det jeg ville. Etter min erfaring går det alltid penger på klær, men dette er også billigere i USA. Altså: vet ikke hvor mye jeg brukte, men brukte så mye som skulle til for å ha det fantastiske året jeg hadde!


Hvordan fikset du alt angående penger?

Jeg skaffet meg visa kort i Norge, så jeg hadde selv tilgang til sparepengene mine osv. Fikk penger av mamma og pappa hver måned ? og selvfølgelig fra lånekassen. Kortet mitt funket, irriterende nok, ikke i minibankene, så jeg måtte fysisk gå i banken for å ta ut penger! Det var stress, men funken greit nok!

Hvor mange/hvilke vaksiner måtte du ta før du dro?

Jeg tok noen runder med den pålagte Hepatit B! Tror det er tre sprøyter med ganske god tids mellomrom, så det lønner seg å være ute i god tid! Andre land i USA har sikkert flere/andre vaksiner. Dette vil du få beskjed om så fort du får plass med programmet!
 

Den som venter på noe godt...

Også sitter jeg her med sykelig dårlig samvittighet igjen, da. Vips så forduftet jeg fra bloggens overflate igjen! Nuvel, jeg har i alle fall 17 dager unnskyldning, om dere skjønner hva jeg mener. Har for øvrig store planer om å være kjempeflink til å svare på alle spørsmålene, så får vi se om dere blir fornøyde eller ei.

Det er mange som lurer på ting rundt EF som organisasjon. Det er kanskje det området jeg har minst peiling på, så da starter jeg med det. Logisk.

Hvilke kulturer kan jeg møte ved å reise med EF? Er organisasjonen så dårlig som mange skal ha det til? Leser hele tiden fæle historier?

EF sender studenter til alle ender og kanter av verden! Det er altså mulig å treffe på alt fra kinesisk bykultur i Bejing, til eldgamle afrikanske tradisjoner i Sør Afrika eller britisk klasse i London. Også er det jo uendelig med subkulturer innenfor der igjen da. Altså er det mulig å støte borti ganske mye forskjellig, og da ofte uforutsette kulturer. Men det er vel i bunn og grunn det som er moro også, da? Og angående O'storestygge EF ? jeg kan også nevne mange fæle skrekkhistorier fra EF-studenter. Dette har jeg imidlertid tatt for meg før, og det kan leses HER.

Var det noen ting ved EF du var misfornøyd med? Sånn bortsett fra den rare bilregelen.

Nei, det var det ikke. Bilregelproblemet (som til alles informasjon ble løst med tiden) du refererer til var heller ikke i regi av EF, men av underorganisasjonen IntoEd som passet på meg i USA. Selv om det ikke var noe jeg var misfornøyd med var det en ting jeg stusset litt på. Før man reiser på utveksling får man alle slags mulige lovord om sikkerhetsverket fra alle slags kanaler. For eksempel lover EF at alle potensielle familier og hjem vil bli forhåndssjekket av en områdsrepresentant. Dette skjedde ikke med meg, siden jeg allerede var kommet til familien min da områdsrepresentanten for første gang kom på besøk! Det skal jo sies at dette overhodet ikke ble til noe problem for meg, men det er jo et tegn på litt svikt i systemet, kanskje?

Vil du anbefale oss andre å dra med EF eller tror du kanskje STS eller noe annet er bedre?...

Det blir litt vanskelig for meg å anbefale noe som helst, siden jeg kun har benyttet meg av EF. Har på ingen måte noen å sammenligne det med, men jeg har heller ingen grunn til ikke å anbefale EF. De er og blir de største innen utveksling, og det må jo ligge noe i det? Jeg refererer igjen til første link i denne posten, der ser du hvor jeg står!

...og får man bestemme område selv hvis man drar med EF?

Man får ikke bestemme helt selv, men man kan betale for å sette opp ønsker. Disse ønskene vil eller vil ikke bli oppfylt! Jeg har jo så klart min egen underliggende mening på dette også da. Og siden det er min blogg og jeg styrer ordet skal dere jammen få høre den og! Jeg valgte å ikke ønske meg noe som helst, enkelt og greit fordi jeg ville komme på en helt random plass. Score - Derby, Kansas. Jeg tror mange ønsker seg til California, New York og Florida fordi det er disse statene vi ser på tv. Det er liksom der det er kult å være. Jeg tror (jegjegmegmeg) at det er veldig, veldig fint å besøke disse plassene, men at det er bedre å bo litt borte fra det "typiske". Så kan man heller feriere litt, da se! Ting er ikke som tv uansett. Og hva om man ønsker seg til California og den perfekte vertsfamilien sitter i Montana? Det ville vært kjipe greier. Dessuten er det ikke shopping-, bade-, gambling- og festeparadisene som er America. 



Kansas sett fra oven. Kanskje like bra som California?

Ut av det blå

Noen av dere er så trofaste at jeg får rent vondt inni meg, for ja - det er faktisk x-antall mennesker som fortsatt trykker seg inn på denne gudsforlatte bloggen hver dag. Jeg opplever også litt pågang på mailfronten hvor det virker som om mange av dere har en del spørsmål, naturlig nok. Så derfor tenkte jeg, hvorfor ikke ta det litt offisielt?  Hvis dere som besøkende har noen som helst spørsmål angående utveksling og slikt - kjør på i kommentarfelt eller på mail. Jeg skal prøve å ikke la det gå et halvt år før jeg svipper innom neste gang.

Også tar vi det deretter. Ikke noe stress eller press på hverken dere eller meg. Høres ikke det ypperlig ut? Chikkelakke Chikkelakke - over og ut.

Here I am!

Det er 7 uker og 2 dager siden jeg skrev mitt forrige innlegg. Intens, jeg vet. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å aldri skrive ett blogginnlegg (på annatronstad.blogg.no) igjen.. ever... MEN, så sitter jeg her da, en god uke inn i mitt siste år på norsk videregående skole og innser at jeg savner å blogge. Kanskje fordi jeg savner USA, og at blogging var et daglig rituale da jeg var der borte. Kanskje fordi det var det jeg pleide å gjøre da jeg egentlig burde gjøre lekser, og kanskje fordi jeg akuratt tok megselv i å sitte å lese egen blogg. Ja, egen blogg. Nå venter dere sikkert på en storveis konklusjon hvor jeg får bekreftet at norsk skole er bæsj og at det var fantastisk  finfint å være utvekslingsstudent. Det synes jeg er så åpenlyst at jeg finner en helt annen og urelevant konklusjon:

Følg meg (og 8 søte) på www.piratesofmysen.blogg.no. Det er nemlig der det skjer, snart i alle fall. På den siden får jeg kanskje utlevd mine bloggabstinenser og fortalt alle om hvordan det er å være RUSS 2010!!

Vi blogges der?

Nedgang?

Da jeg trykka meg inn på blogg.no i morges skjønte jeg ingenting. Lesertallstatistikken viser meg, i dette øyeblikk, at jeg ikke har lesere. Og med dette mener jeg at jeg ikke har en brøkdel av hva jeg hadde tidligere. Hva har skjedd? Hvorfor disse dramatiske endringene?

Det tok igrunn ikke lang tid før jeg skjønte det, da. Jeg har ikke skrevet et eneste lite innlegg på 2 uker. Wow, for en blogger jeg er! Livet generelt tar rett og slett overhånd, og hvorfor blogge når det er 30 grader og sol ute? Alle vet jo at det er kjempedeilig med norsk sommer - så har liksom ikke noe sensasjonelt å komme med på den fronten heller. Jeg tror ikke det kommer som noen overraskelse på noen at annatronstad.blogg.no's storhetstid er omme. Men selvfølgelig - noe annet er det ikke å vente av en utvekslingssblogger. Året mitt er jo over - i alle fall til en viss grad.

Jeg kan ikke si at jeg ikke kommer til poste flere innlegg på denne bloggen, for det er liksom litt vanskelig å gi slipp, også. Både den, og dere, har jo fulgt med meg i ett år nå. Men jeg kan love dere alle at jeg ikke kommer til å begynne opp igjen som en blogger på dagsbasis. Likevel tror jeg at jeg har del mer og komme med om utveksling, så hvis folk er interesserte er det jo bare å klikke seg innom i ny og ne. Plutselig overrasker jeg med et usansynlig velskrevet blogginnlegg, siden det, i aller høyeste grad, ikke er noe jeg kan si om dette innlegget.

I morgen tidlig drar jeg til Frankrike, med tre av de beste menneskene på denne jord. Kanskje dere får et bilde eller to fra denne turen, jeg vet ikke. Det jeg vet er at det kommer til å bli knall - for alt er planlagt og tilrettelagt etter beste evne. Resten tar vi på feelingen. Juhuu. God sommer videre, kjære blogglesere : - )

Fredag kveld, liksom

Jeg er en ensom ulv i kveld. De eneste i huset er en kanin i delvis narkose og en hund med latskapsproblemer som soversoversover. Hadde liksom planlagt å ha et liv i kveld, men neidu - det ser mørk ut. Så sitter jeg her da. Sliten etter en lang arbeidsdag og mett etter et tårn lapper, litt is (alt er relativt) og Sprite uten kulsyre. I morgen kommer jeg til å våkne med firkantøyer, siden planen i kveld er å sitte med rumpa godt klistret i den forholdsvis nye sofaen vår og være tv-slave, datanerd og kaloriavhengig (alt på en gang). Fredag kveld, dere - jeg slår virkelig ut håret.

Om 10 dager skal jeg forresten på ferie med de tre søtingene som ditcha meg i kveld. Det blir very nice. Så istedet for å fundere ut en lumpen plan mot dem på grunn av deres svik, skal jeg tenke på sol, sommer og Frankrike.

Nå må jeg forresten runde av, siden viktigere ting dukket opp. Jeg skal drikke et par liter vann og se en halvdårlig romantisk komedie fra 90-tallet. Grymt.

Kansas-Anna vs. Anna

Selv om nesten alle i USA kalte meg Anna, ble jeg også gitt kallenavn som feks. Fes og Norway. Jeg ble liksom vandt til å bli presentert som " my exchange student" eller " She is from Norway, her name is Anna". Det var liksom fasaden min det - utvekslingsstudenten, det var meg. Det er litt digg å være tilbake i Norge, hvor jeg bare er Anna. Ikke noe mer fiksfaks, ikke noen "tittel" som kommer i veien for hvem jeg eeegentlig er.

Ja, selvsagt er det litt digg være kjent for å være utvekslingsstudenten! Litt spesialbehandling får man jo, og man blir med ett en smule mer interessant. Men selv om omtrent alle er utrolig hyggelige og imøtekommende er det også noen som tror at utvekslingsstudenter er dumme. Noen tar seg til og med den frihet å snakke om oss - tydelig og høyt nok til at vi kan høre. Jeg vet ikke om de er sosialt tilbakestående eller usansynlig frekke, men slike personer finnes også. Som om vi som utlendinger ikke forstår, eller at vi ikke er personer, bare foreigners.

Det er ikke for ingenting at en av mine favorittquoter fra USA er "It's so cool. You guys (exchange students) actually have personalities!" Som om det var noen overraskelse liksom. Suprise, i'm a real person. Det er så teit at noen faktisk ser på oss som "the norwegian one" og "the Italian one" istedet for "Anna" og "Pablo". Så klart de synes det er spennende med mennesker som kommer "utenifra", men ærlig talt...

Men nå er jeg tilbake i gamle vaner. Jeg lever det samme livet som jeg har gjort i 17 år av mitt liv. Jeg er med mennesker som kjenner meg kanskje bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg er ikke lenger utvekslingsstudent. Ikke teknisk sett i alle fall. I dag har denne samme gamle jenta (med noe mer livserfaring) ligget på verandaen i solsteika, vært Flink Pike å jobbet og gjort andre viktige ting som å se på King of Queens og bokstavelig talt hengt på facebook. Ah, livet er herlig.

Er jeg forresten den eneste som synes at SommerNorger er heeerlig?

sommer09 029

sommer09 086

Argh.

Jeg blir så sint når jeg har skrevet lange, meningsfulle, kjemperelevante og kreative blogginnlegg for så å få feilmelding og bli blokket fra internett i mange nok sekunder til at alt blir sletter for evig og alltid. Dere bør også være sinte, for dere får nok aldri vite hva jeg hadde på hjertet. Jeg orker nemlig ikke å gjenta megselv. G'nite, godtfolk.

Dere bestemmer, igjen.

Dere bestemmer, del 6 (?)

Okey, her er et spørsmål jeg fikk for veldig (veldig, veldig) lenge siden; "Kan du ikke skrive om hva som har vært ekstra bra og ekstra dårlig? Hva som har vært vanskelig mht skolen og familien, og hva som var vanskeligest å venne seg til?"

Det er litt vanskelig å skrive om dette, fordi jeg har så utrolig mye på hjertet - eller i hodet om du vil. Det var ekstra bra at jeg fikk en fenomenal vertsfamilie, det var ekstra bra at jeg møtte mange supre utvekslingsstudenter og enda flere fantastiske amerikanske ungdom. Jeg var utrolig heldig med året mitt; sted, mennesker - alt! Likevel tror jeg at det som var ekstra, ekstra bra med mitt år var innstillingen min til året. Eller, det var kanskje dette som gjorde året mitt ekstra bra. Jeg tror jeg har skrevet litt rundt om dette tidligere, men alt blir faktisk mye brede om man lar være å surmule om det!

Og nå skal jeg advare kommende utvekslingsstudenter litt - fordi, hold dere fast - året er faktisk ikke en dans på roser.  Og det er ikke til å skyve under en stol at man forventer mye av året sitt. Helt fra søknadsprosessen får man vite at man skal legge ut på "The year of your life" og når man har laaaang tid til avreise har man lang tid til å tenke, reflektere bygge opp håp og lage forventinger. Man leser om andre som har hatt sine livs beste måneder og selvfølgelig forventer man seg det samme selv. Det som er, er at ingenting av  "utvekslingssårets skyggesider" legges frem av utvekslingsorganisasjoner, og heller ikke av bloggere. Er det kanskje sånn at det er "flaut" å ikke ha et superdupert år fordi "alle" andre går gjennom de 10 månedene i lykkerus og suksess? Jeg tror mange legger frem om året sitt som om det er perfekt fordi det forventes, og det er liksom det som er standaren. Jeg sier ikke at folk går rundt å ljuger om året sitt, men at mange kanskje unngår å nevne og snakke om de ikke fullt så herlige opplevelsene. Rett på meg om du tror jeg har feil!

Av erfaring vil jeg si at utveksling er fantastisk. Og her i bloggen har jeg lagt ut nok materiale til at alle bør skjønne hvorfor. Men selvfølgelig er ting sensurert - jeg har ikke lagt ut om alle tanker, hendelser og følelser. Jeg har sensurert for min egen del, og for andres del. Selv om det er mye egosime fra min side her på bloggen, er det jo helt klart at i mitt virkelige liv dreier ikke alt seg om meg. Man må ta hensyn til andre, for det er rett og slett sånn ting fungerer. Spesielt når man lever i en anderledes familie i et anderledes land er det klart at man møter på utfordringer man ikke er vandt til. En helt annen måte å leve livet på. Ikke nødvendigvis feil - men heller anderledes. Jeg kan nesten ikke si hva som var ekstra dårlig med året mitt, fordi det kan oppfattes som hån mot andre studenter som fikk drømmen knust da de kom over til statene. Alle har ikke et fantastisk år, trist, men sant. Om jeg likevel må skrive noe kan jeg jo trekke frem noe jeg har snakket om flere ganger før, og som jeg egentlig har lagt bak meg. Det faktum at jeg ikke fikk lov å kjøre i bil med vennene mine satte liksom litt stopper for en del moro. Da jeg tok saken i egne hender falt brikkene på plass, og ting ble med ett mye bedre! Fillsak sier du, viktig mener jeg.

Mht skolen hadde jeg ikke mye vanskeligheter. Det var ganske hardt å holde seg våken, but thats about it. Da andre semester startet var det også ganske vanskelig å se at alle mine venner hadde 2 eller 3 dagers skoleuke, mens jeg måtte dra meg opp om morran hver eneste dag. Man får alltid særbehandling som utvekslingsstudent - men ikke alltid på den gode måten. Med familien hadde jeg det ekstremt bra, men selvfølgelig var det ikke bare fantastisk hele tiden. Sånn er det vel å være i en familie, og i alle fall en som er helt anderldes fra ens biologiske.  Noen ganger var det vanskelig å godta at ting fungerte som det gjorde, men jeg skjønte jo fort at det var sånn det var og skulle være. Sånn i bunn og grunn er det liksom ikke mye man ikke kan venne seg til.

Har du en mening eller noen spørsmål angående dette? Kjør på i kommentarfeltet.

Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » April 2010
Anna

Anna

20, Eidsberg

For tiden bosatt i Derby, Kansas, United States of America. Følg med på mine ville eventyr og herlige opplevelser i 2008/2009. "KansasAnna" om oppturer, nedturer, tull og høyst særiøse ting. annaotronstad@hotmail.com



Logg inn

Har du ikke blogg? Lag en her - helt gratis







    Glemt passordet ditt?


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits