The Ride of My Life

Selv om nesten alle i USA kalte meg Anna, ble jeg også gitt kallenavn som feks. Fes og Norway. Jeg ble liksom vandt til å bli presentert som " my exchange student" eller " She is from Norway, her name is Anna". Det var liksom fasaden min det - utvekslingsstudenten, det var meg. Det er litt digg å være tilbake i Norge, hvor jeg bare er Anna. Ikke noe mer fiksfaks, ikke noen "tittel" som kommer i veien for hvem jeg eeegentlig er.

Ja, selvsagt er det litt digg være kjent for å være utvekslingsstudenten! Litt spesialbehandling får man jo, og man blir med ett en smule mer interessant. Men selv om omtrent alle er utrolig hyggelige og imøtekommende er det også noen som tror at utvekslingsstudenter er dumme. Noen tar seg til og med den frihet å snakke om oss - tydelig og høyt nok til at vi kan høre. Jeg vet ikke om de er sosialt tilbakestående eller usansynlig frekke, men slike personer finnes også. Som om vi som utlendinger ikke forstår, eller at vi ikke er personer, bare foreigners.

Det er ikke for ingenting at en av mine favorittquoter fra USA er "It's so cool. You guys (exchange students) actually have personalities!" Som om det var noen overraskelse liksom. Suprise, i'm a real person. Det er så teit at noen faktisk ser på oss som "the norwegian one" og "the Italian one" istedet for "Anna" og "Pablo". Så klart de synes det er spennende med mennesker som kommer "utenifra", men ærlig talt...

Men nå er jeg tilbake i gamle vaner. Jeg lever det samme livet som jeg har gjort i 17 år av mitt liv. Jeg er med mennesker som kjenner meg kanskje bedre enn jeg kjenner meg selv, og jeg er ikke lenger utvekslingsstudent. Ikke teknisk sett i alle fall. I dag har denne samme gamle jenta (med noe mer livserfaring) ligget på verandaen i solsteika, vært Flink Pike å jobbet og gjort andre viktige ting som å se på King of Queens og bokstavelig talt hengt på facebook. Ah, livet er herlig.

Er jeg forresten den eneste som synes at SommerNorger er heeerlig?

Dere bestemmer, del 6 (?)

Okey, her er et spørsmål jeg fikk for veldig (veldig, veldig) lenge siden; "Kan du ikke skrive om hva som har vært ekstra bra og ekstra dårlig? Hva som har vært vanskelig mht skolen og familien, og hva som var vanskeligest å venne seg til?"

Det er litt vanskelig å skrive om dette, fordi jeg har så utrolig mye på hjertet - eller i hodet om du vil. Det var ekstra bra at jeg fikk en fenomenal vertsfamilie, det var ekstra bra at jeg møtte mange supre utvekslingsstudenter og enda flere fantastiske amerikanske ungdom. Jeg var utrolig heldig med året mitt; sted, mennesker - alt! Likevel tror jeg at det som var ekstra, ekstra bra med mitt år var innstillingen min til året. Eller, det var kanskje dette som gjorde året mitt ekstra bra. Jeg tror jeg har skrevet litt rundt om dette tidligere, men alt blir faktisk mye brede om man lar være å surmule om det!

Og nå skal jeg advare kommende utvekslingsstudenter litt - fordi, hold dere fast - året er faktisk ikke en dans på roser.  Og det er ikke til å skyve under en stol at man forventer mye av året sitt. Helt fra søknadsprosessen får man vite at man skal legge ut på "The year of your life" og når man har laaaang tid til avreise har man lang tid til å tenke, reflektere bygge opp håp og lage forventinger. Man leser om andre som har hatt sine livs beste måneder og selvfølgelig forventer man seg det samme selv. Det som er, er at ingenting av  "utvekslingssårets skyggesider" legges frem av utvekslingsorganisasjoner, og heller ikke av bloggere. Er det kanskje sånn at det er "flaut" å ikke ha et superdupert år fordi "alle" andre går gjennom de 10 månedene i lykkerus og suksess? Jeg tror mange legger frem om året sitt som om det er perfekt fordi det forventes, og det er liksom det som er standaren. Jeg sier ikke at folk går rundt å ljuger om året sitt, men at mange kanskje unngår å nevne og snakke om de ikke fullt så herlige opplevelsene. Rett på meg om du tror jeg har feil!

Av erfaring vil jeg si at utveksling er fantastisk. Og her i bloggen har jeg lagt ut nok materiale til at alle bør skjønne hvorfor. Men selvfølgelig er ting sensurert - jeg har ikke lagt ut om alle tanker, hendelser og følelser. Jeg har sensurert for min egen del, og for andres del. Selv om det er mye egosime fra min side her på bloggen, er det jo helt klart at i mitt virkelige liv dreier ikke alt seg om meg. Man må ta hensyn til andre, for det er rett og slett sånn ting fungerer. Spesielt når man lever i en anderledes familie i et anderledes land er det klart at man møter på utfordringer man ikke er vandt til. En helt annen måte å leve livet på. Ikke nødvendigvis feil - men heller anderledes. Jeg kan nesten ikke si hva som var ekstra dårlig med året mitt, fordi det kan oppfattes som hån mot andre studenter som fikk drømmen knust da de kom over til statene. Alle har ikke et fantastisk år, trist, men sant. Om jeg likevel må skrive noe kan jeg jo trekke frem noe jeg har snakket om flere ganger før, og som jeg egentlig har lagt bak meg. Det faktum at jeg ikke fikk lov å kjøre i bil med vennene mine satte liksom litt stopper for en del moro. Da jeg tok saken i egne hender falt brikkene på plass, og ting ble med ett mye bedre! Fillsak sier du, viktig mener jeg.

Mht skolen hadde jeg ikke mye vanskeligheter. Det var ganske hardt å holde seg våken, but thats about it. Da andre semester startet var det også ganske vanskelig å se at alle mine venner hadde 2 eller 3 dagers skoleuke, mens jeg måtte dra meg opp om morran hver eneste dag. Man får alltid særbehandling som utvekslingsstudent - men ikke alltid på den gode måten. Med familien hadde jeg det ekstremt bra, men selvfølgelig var det ikke bare fantastisk hele tiden. Sånn er det vel å være i en familie, og i alle fall en som er helt anderldes fra ens biologiske.  Noen ganger var det vanskelig å godta at ting fungerte som det gjorde, men jeg skjønte jo fort at det var sånn det var og skulle være. Sånn i bunn og grunn er det liksom ikke mye man ikke kan venne seg til.

Har du en mening eller noen spørsmål angående dette? Kjør på i kommentarfeltet.

Sov til 1:42 pm i dag. Vil ikke stå opp, vil ikke pakke, vil ikke at dagene skal fly unna uten at jeg riktig får tak på at tiden går. vilikkevilikkevilikke. Det er så rart, det føles som om jeg nettopp kom hit, samtidig som at det er vilt lenge siden jeg kom. Gir det mening? Kanskje ikke, men det kommer til å bli vanskelig å gi opp livet mitt her. Det føles så riktig, og så bra. Og selv om jeg vet at jeg innerst inne hører hjemme i lille Norge, så vet jeg at jeg også hører hjemme her. Er dette bare et utvekslingssyndrom? Er det det som er meningen, at vi skal slå oss helt på plass for så å måtte rykke opp alt med røttene og forlate alt vi har bygget opp?

We're leaving together,
But still it's farewell
And maybe we'll come back,
To earth, who can tell?
I guess there is no one to blame
We're leaving ground
Will things ever be the same again?

It's the final countdown...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er sommer, sol og ferie i Derby. Dro til The Mall med Karin på morgenen i dag, og etter å ha gjort oss ferdige der (for siste gang på gudene vet hvor lang tid) la vi oss ute ved bassenget til The Skinner family - eller Karins vertsfamilie om du vil.  Det var heeerlig å ligge å flyte rundt på luftmadrass med god gammeldags pop i ørene og limonade til rådighet.  Vel. det var deilig helt til jeg sovet og våknet opp. For øyeblikket ser jeg mer ut som en tomat enn noe annet. Det  var kanskje like greit at Karin hadde trening så jeg fikk kommet meg inn i skyggen. Ikke at det varte så lenge, da - siden jeg måtte suse over til områdsrepresentanten for "exit interview" - det høres skumlere ut enn det var. Måtte svare på masse rart om hva som har best og verst med året, hva jeg tror har forandret seg hjemme ogsåvidereogsåvidere. 

Ellers hadde Haley graduation party i dag. Graduationparty / pool party. Der spiste jeg tidenes hamburgere samt at jeg lærte meg å danse vals. Nesten. Og da myggen tok helt overhånd hoppet alle 15 (?) av oss ungdommene ut i pool'en. Det var sthilig nok det, men også en heller ubehagelig opplevelse. K-k-k-k-kaldt. Da jeg kom hjem i kveld begynte jeg så smått å pakke. Det kommer til å bli langt mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kom hit med 23 kilo. Nå har jeg fykt opp min megabag, og har enda ikke begynt å pakke klær, smykker, bilder ol. 

Jeg ønsker meg selv lykke til med pakkingen og god natt.

402 studenter graduated fra Derby High School på søndag. Det vil si 402 overlykkelige og en smule sentimentale seniorer i finstas og grønne kapper. Og som jeg har gjort tidligere sammenligner jeg det gjerne med hva jeg har sett på tv/film - for det er igrunn skremmende likt. Har du sett graduation på tv serier som feks. One Three Hill og the OC så har du sett hvordan graduation var for Class of 2009 på DHS også. Det funker liksom på samme måte. Vi gikk inn til takten av "Pomp and Circumstance" og  vi hørte rektor snakke om kullet. To "star students" / valedictorians holdt taler med quotes fra Shakespeare, humor om kullet og ga hele gjengen noen siste gode råd på veien. Hver eneste student fikk navnet sitt ropt opp, krysset scenen og fikk diplomaet plassert i hånden. Til og med jeg, Ana Olina Trounstad. Vi sang også en slags merkelig sang, som sikkert har masse betydning for den eldre halvdel av menneskeheten før tasselen på cap'en ble flyttet fra høyre til venstre side. Og selvfølgelig kastet vi hattene opp i lufta - alt som hører, med for å si det enklest mulig.

Jentene. Ja, selvføgelig har vi egne t-skjorter for Senior Celebration!

Hypnotist: "Where is your shoe?" David: "I have no idea...."

På lørdag brukte jeg hele dagen på å kjøre rundt til forskjellige Graduation parties! Var med Rorie, Haley og Chloe hele tiden, mens de andre jentene kom og gikk som det passet dem. Hvert eneste sted vi stakk innom hadde haugevis med mat, digge desserter og slektninger importert fra hele landet. Vi dro til Jake's, Kyle's, Courtney's, Caitlin - Melissa - Juju's og til Ben's for bon fire feiring til ære for han siden han ble godkjent til fire fighter teamet i Wichita, eller noe. 

Pictures stjålet fra facer'n: 

Vi tagget bilene "våre". Sthili.

At Ben's place med Chloe og Haley. Etter at Haley og jeg hadde sett på stjernene og fundert på aliens, livet og slikt. 

Uff, jeg er helt ute av bloggingen. Det faktum at jeg har et liv utenom tar helt overhånd. Og jeg orker ikke skrive om alt som har hendt, så dere kan heller forestille dere hvordan det var å ha photo shoot i skolegården, lete Derby rundt etter lommeboka mi, dra på storm chasing med Travis og ellers ha det ganske fett med diverse herlige troll. Bruk fantasien, så kanskje det blir halvparten så stilig som in real life. Jeg begynner å kjenne ganske godt at  jeg faktisk reiser hjem om en uke - selv om jeg prøver å ikke tenke på det. 

Men det er sommer, sol og ferie. Herlige tider, for å si det sånn! I dag sov jeg leeeenge før jeg dro til Kohls og Wal*Mart med Karin. Jeg fikk kjøpt masse fantastiske greier som jeg egentlig ikke trenger. I morgen drar jeg til The Mall for å se på Karin "use all the money I have left" - direkte quote. Det blir tight. Ellers i dag har jeg sittet ute i solen, malt neglene mine og hørt på Postgirobygget. Og etter å ha spist hamburgere og brownies med is, dro jeg med Caitlin til Haysville for å se Varsity (fotball) vinne over Campus. Vi åkte videre til Subway og tok  en snartur innom husene våre før vi dro til Wal*Mart (ja, igjen - love that place)  for å gå på do og kjøpe air freshener til bilen. Og da Chloe ble ferdig på jobb tok vi turen til Starbucks, før vi fant ut at vi like gjerne kunne dra hjem til henne for å creepe på facebook. På veien hjem igjen ble det Basshunter og Maria Mena for alle penga. Travel dag - men sånn blir det bare når man må nyte den tiden som er igjen.

Jeg skulle egentlig poste bilde av dagens kjøp, men kameraet mitt lever fortsatt i sin egen verden. Hater det. Kan jo fortelle at dagens innkjøp er pysjamasbukser, med Dr. Pepper trykk. Jeg vet det gjør dere missunnelige.

Jeg er da nordmann selvom jeg sitter her  venter på pølser og bacon til frokost. Gratulerer med dagen, Norge:

Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix - og han ikke bare vant, han satte også en hel haug historiske rekorder. Jeg er ikke ultrafan av Fairytale, men jeg er ultrafan av at Norge får vist seg frem på andre måter enn i oljeindustrien og i skisporet. Dessuten synes jeg det er veldig kult at han vant med en så norsk sang. Og med det mener jeg hardingfele og sånn Norgedans. Hurra

Alle barn i Norges landstrakte land er nå ute å spiser is og pølser. Russen har siste feiringsdag, og de med bunad har stolt dratt den på til ære for dagen. Jeg skulle lett hatt på meg Norges-tskjorta mi i dag, men den er liksom en smule utvasket og ikke helt fresh med tanke på at jeg har graduation  i dag. Hurra

Ja, for i dag er det graduation for Derby HIgh School Class of 2009. Jeg gjør meg for øyeblikket klar til å innta min grønne cap n' gown og forbereder meg psysisk til å tryne på scena forann 8000 mennesker. Vi vet alle at det kommer til å skje. Etter graduation seremonien blir det partyparty i hagen her før det bærer til skolen for senior celebration. Og der skal vi ha det kult aaaallll night long! Hurra

17. mai er vi så glad i, morro vi har fra morgen til kveld.

Dere bestemmer, del 5.

Det var opptil flere som vil at jeg skal skrive om gutter. Analysere, beskrive og sammenligne. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si om akuratt dette - gutter er gutter, ikke sant? Om jeg likevel må peke ut en forskjell er det kanskje at norske gutter er litt mer modne (?), uten at jeg helt kan gi noen vanntett statiskk på akuratt den påstanden.

Jeg kan jo prøve å ta for meg gutta i USA da, siden dere i Norge sikkert omgås norske badboys daglig. Sånn for å gjøre det litt ekstra interessant kan jeg jo dele dem opp i grupper. Det er footballspiller'ne og andre atletiske idrettsutøvere, datanerder og andre nerder som spiller DS og dataspill 24/7, musikere - med pølseskinntrange jeans og rettetang rettet hår, sulker'ne og de som er høye fra morgen til kveld. Noen er bandkids, og andre lever for mottoet "I like to cut myself....". Jeg vet ikke om dere har merket det, men gutter er faktisk overalt! Og de er herlig udramatiske. Drama finnes liksom ikke i deres vokabulær, og det er jo en velsignelse i seg selv.

Og over til den litt mer personlige delen av forespørselen - Nei, jeg har ikke kjæreste. Verken i Norge eller i USA. Og jeg kom heller ikke hit med den hensikt å forelske meg. Året varer ikke for evig, selv om det kanskje kan virke sånn til tider. Dessuten tror jeg at man i ettertid kan angre litt på at man brukte så mye tid på en persom, for ja - det blir jo automatisk mindre tid til venner og familie. Men dette er meg som snakker, og jeg har tross alt ikke noen erfaring akuratt på det området. Jeg vet om flere utvekslingsstudenter som både har forelsket seg og fått kjæreste i løpet av et utvekslingssår. Og om du er en av dem har jeg en solskinnshistorie å servere:

Noen venner av vertsfamilien min har en slekting som giftet seg med kjæresten sin fra high school - en tysk utvekslingsstudent! De har nå tre barn og to gigantiske hunder. Så det er ikke håpløst.

Som sagt har jeg masse å fortelle dere, og jeg tror det er aller best å starte forrige lørdag. Lørdag den 9. mai var det fest i hagen - fest til ære for meg! Familie, venner, naboer, kolleger og gud vet hvem kom for å "feire" min avreise. Folk kom og gikk som det passet dem, igrunn  - men de fleste ble så lenge at de fikk med seg maten. For jeg skal love deg vi hadde mat! Ribs, potetsalat, ris, vårruller, chips, hvitløksbrød, brownies, frukt... Ja, du skjønner greia. Da alle hadde forlatt åstedet dro noen av for å se på drag racing. Altså mange biler som kjørte fort, i håp om å komme først over målstreken. Det var kjekt fordi det var anderledes. Ser ikke på så mye bil racing i Norge, liksom! Det var alt i alt en veldig koslig kveld -  jeg tok masse bilder, jeg fikk presanger ( :D ) og endte opp med øresus!

Success!

Dere bestemmer, del 4.

Har du snakket om russen til dem, i så fall hvordan reagerte de?

Ja, det har jeg - men det er grådig vanskelig å forklare! "Nei, vi har ikke noen høytidelig sermoni, men vi løper rundt i røde og blåe klær, sover i rundkjøringer,  lakkerer biler og fester i 17 dager i strekk". Tror ikke heeelt de skjønner greia, men de synes jo såklart det høres dødsfett ut. 

Hva visste de om Norge?

Jada, de vet masse! Som feks. at Norge er et land i Asia, med en engelsktalende befolkning. De vet også at... eller nei, det var vel egentlig det. De vet generelt lite om det meste utenfor USAs landegrenser.  Jeg sier ikke at de er dumme, det er bare det at de ikke er så smarte! 

Hva synes de om aksenten?

"I love your accent, i wish i had one!!!"

Har du snakket norsk med dem, hva synes de om språket?

Noen er veeeeldig interesserte i å lære norsk. Også er det jo noen som går rundt å maser hele tiden - si det, hva betyr det, hvordan sier man det. Når de først hører språket synes de at det er vanvittig kult. "Omg, omg, omg - i just heard Anna talk foreign"

Min egen favoritt... "Wow, thats cool - was it hard to learn?"

Har du vært på date? Hvordan ble du spurt, hva gjorde dere?

Nei, jeg har egentlig ikke det. Hadde på en måte en prom date, bortsett fra at han ikke kom før til After Prom. Der kjørte vi  bumper cars før vi dro på IHOP å drakk kaffe. Altså med hele gruppa, så  vet helt ikke om det tells. Han betalte den ekle iskaffen min for meg, da :)

Hvordan var det å møte vertsamilien på flyplassen?

Sånn sett bortifra at jeg var i koma etter en 23 timers lang reise? Neida, det var veldig koslig - og litt rart! Hadde jo sett dem på bilder før jeg kom, så det var litt rart å se dem "in real life". Tror ikke jeg hadde nok hjerneceller der og da til å tenke stort, men husker jeg fikk en bamse og tre klemmer.  For 10 måneder siden var de (nesten) totalt fremmede - nå er de familie!

Hadde vært fint om du hadde hatt en videoblogg om disse spørsmålene.

Sorry, slikt skåner jeg meg selv (og dere) for. Kanskje en gang i fremtiden, om jeg føler meg ekstra vågal en dag.

I går kveld kom jeg hjem kl. 11 på kvelden. Sånn kan det gå når man må kjøre til McPherson for å spille bortekamp! Det er jo ikke noe sensasjonelt med dette, men jeg satte meg jo ikke akuratt ned for å lese til finals i mørten da jeg kom hjem. Den er litt drøy. Heldigvis var min english final ganske lett. 100 spørsmål høres verre ut enn det er. Psychology var heller ikke så værst, uten at den er ferdig rettet enda. Kjemi derimot...... For å se det fra en positiv vinkel, jeg brukte ikke lang tid! Det ble tippekonkurranse a la Hamar for alle penga, og jeg tror oddsen er god for en big fat zerooo. Men det bryr jeg meg ikke så veldig mye om. Jeg har spist min siste skolelunch og jeg skal aldri mer få sove søtt gjennom en hel skoletime. Mine dager på DHS er omme. Ja, du - jeg har SOMMERFERIE! Hahaha.

I kveld hadde vi også soccer banquet, men det skal jeg fortelle mer om senere når jeg har fått stjålet bilder av noen andre. I løpet av uken skal jeg dra på WalMart og stappe kameraet mitt ned strupen på den personen som sverget på at jeg kjøpte et "very nice camera". Neida. Joda.  Alle bildene mine er sletta, og jeg kan ikke ta ett bilde uten at hele kamera går til protest. Så mye for å dokumentere siste ditt og siste datt på skolen. Sånnt gjør meg grenseløst sint, men egentlig ikke - for det er ferie, og det er ingenting som gjør meg så hoppende glad som ferie. 

(Dette innlegget skulle blitt postet i går kveld, men blogg.no sviktet litt sånn rundt midnatt. Såå, here ya go!)

I går satte jeg, eller egentlig dere, rekord på bloggen min. Den 10. mai hadde jeg rekordmange lesere. Det er ikke snakk om veldig mange, men likevel såppas mange at jeg føler at jeg ikke sitter her å skriver til meg selv. Og det er jo knallkjekt, igrunn! Og siden dere leser som aldri før, må jo jeg servere noen godord i kveld også. 

Jeg får ikke sove. For 10 måneder siden lå jeg våken om natten og tenkte på USA-året mitt som var så veldigveldig nærme. Nå får jeg ikke sove fordi jeg tenker på hjemreisen, og alt/alle jeg overhodet ikke har lyst til å reise fra. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - hvor blir det av tiden? Jeg har fire skoledager igjen på Derby High. Og på de fire dagene har jeg tre fotballkamper, en trening, soccer banquet, senior night, fem finals og tre ekle, fetende og deilige skolelunsjer. Om fire dager har jeg sommerferie og om en uke er jeg ferdig graduated.

Jeg har vurdert å gjemme meg, slik at jeg ikke trenger å reise hjem. Plan A er for øyeblikket å flytte inn i Haleys trashcan. Det er ikke måte på hvor generøse folk er! Ikke misforstå, det er ikke det at jeg ikke vil hjem - det er det at jeg ikke vil hjem så snart. Er liksom ikke klar for at alt skal være over. Norge vil jo alltid være der, dette året får jeg aldri igjen.

Nå skal jeg ikke skrive mer om sånne triste, irriterende, og emosjonelt ustabile temaer. Så da sier jeg heller god natt, god dag eller god-hvasomhelst. Take care og peace out.

Amerikanske flagget, da vettu.

Ja, det er min vertssøster, ja hun er bindt (bunnet?) fast i treet, ja det var jeg som gjorde det. Og ja, jeg stjal også telefonen hennes så hun ikke kunne ringe etter hjelp. Just because...

Dere bestemmer, del 4. 

Dette er Trine. Trine er søt, lav og har verdens herligste firkantglis. Også tidenens beste humor, kolslatter og studieteknikk.

Yndlingssport: sløve

Yndlingsdag: 16.mai

Yndlingsmat: brownies uten egg

Yndlingshobby: "burning" 

Dere bestemmer, del 3. 

Egentlig liker jeg ikke å sammenligne mennesker - alle er jo helt ekstremt forskjellige og unike. Men jeg kan jo skrive litt om hvordan mine norske og amerikanske venner er i forhold til hverandre. Den aller største forskjellen er vel at jeg kjenner mine søte, små hjemme usansynlig godt. De har jo alltid vært der, ikke sant.  Da jeg kom til USA måtte jeg finne meg nye venner, og selv om jeg etter ett år kjenner, digger og bryr meg vanvittig mye om dem, kan jeg jo ikke si at jeg kjenner dem like godt som godtfolket hjemme i Norge. En annen stor forskjell er at veldig mange her over i uniten er heller religiøse, dvs. kirke, Jesus, youth group, missjonsturer. Det er jo ikke noe man, i alle fall ikke jeg, er vant med fra Norge. Gud er liksom ikke en sentral rolle i en gjennomsnittlig norsk ungdoms hverdag.

Også er det jo såklart dette med alkohol. Selvfølgelig drikker de alkohol her også, men jeg tror at mine venner hjemme, og ungdom generelt, er litt mer festglade. Eller alkoholfestglade. Fest i USA trenger ikke nødvendigvis bety at noen ender nattet bevistløs på gulvet. "Party at my house" kan vel så gjerne bety pizza og brus til alle. Litt mer "boller og saft" preg, på en måte. Noen av vennene mine her er avholds, andre ikke. Ingen av mine venner hjemmefra har prøvd narkotika, mens her er dop mer populært enn alkohol. Jeg sier ikke at min vennegjeng her er dophuer, men jeg vet at noen av dem har prøvd. Det er ganske naturlig her, så ingen grunn til panikk. 

Og her har de jo også den store fordelen at de kan kjøre hvor som helst i en alder av 16 år. Så om man skal "henge" en kveld, trenger man ikke nødvendigvis ligge dø i en eller annes sofa, men man kan kjøre til byen for å spise, dra å se på skolesporter eller rett og slett kjøre rundt, se på ting, høre på musikk og ha den knall.

Ellers er mine venner her borte mer høylytte og ærlige (jeg tenker på "rett-på-sak-ærlighet"). Dessuten er janteloven nærmest ikkeeksisterene, noe som er mildt sagt ganske herlig. Ellers kan jeg også lett se likheter mellom mine amerikanske og norske venner. De er på mange måter ganske like! Med mat, humor og latter i sentrum mener jeg at begge parter har et ganske så fortreffelig liv. Og selv om både den ene og den andre tar skole, lekser og utdanning alvorlig er det ingen stopper for å ha det artig i samme slengen. Klemmer, smil og godord holdes ikke inne, og sånn generelt er det love love love overalt. Også har de jo alle sammen meg til felles. (Ha - ha) Og, selvføgelig, er begge gruppene kremen av iskrem. 

Nå ordnes og styres det til avkjedesfest i bakhagen her. Og jeg kan egentlig ikke tro at det er min avkjedsfest. Jeg skal jo ikke reise noen steder, skal jeg vel? Året har jo nettopp begynt, har det ikke? Meeeeen, skilter og bannere tilsier noe annet. Jeg skal virkelig reise herfra snart. Altfor snart?

Det orker jeg ikke tenke mer på nå. Jeg skal bare nyte festlig lag med familie, slekt, naboer og venner. Og siden temaet for kvelden er Luau/Hawaii så sier jeg bare en ting: ALOHA!

I natt tordna, lyna, hagla, regna og blåste det så mye at lyktestolper ble felt, hus ristet og mennesker ble brått og brutalt dratt ut av drømmeland. Det var visst ville tilstander, har jeg blitt fortalt. Selv sov jeg selvfølgelig søtt gjennom hele stromen. Det skal litt mer enn ødeleggende og på kanten til katastrofalt uvær til for å vekke meg. 

De siste ukene har det vært regnvær. Konstant, nesten. I dag derimot, hadde vi ca. 30 grader og skyfri himmel her. En perfekt dag til å løpe campus lap (1.6 km) på fotballtrening. Jeg trodde jeg skulle dø, men overlevde selvfølgelig.  Man gjør gjerne det. Ellers så vi en meget god film i siste time og jeg forspiste jeg meg på mexicansk til middag. Alt i alt en strålende dag, ikke sant? Det som likevel gjorde meg mest glad var at pappa, jeg og AVG Anti-Virus Free fikk meg på nett igjen. Viruset er, forhåpentligvis, borte for godt! Hurray. 

Forrige helg feiret vi Theas bursdag med pizza, kaker og megastore ballonger. Dessverre har jeg bare fått en brøkdel av bildene, så dere får klare dere med to, enn så lenge. 

Karin, Giulia og jeg bakte kake. Ser den ikke fantastisk herlig ut?

... vel, synet kan bedra. 

I love Giulia. Ti amo :) 

Btw. Jeg har tre skoledager igjen. Ja, tre skoledager. Kan noen klype meg i tåa eller "poke" meg i øyet? Jeg kan nemlig ikke tro det.